mandag 21. april 2008

Lisbeth Salander

Så var jeg i mål med bok nr 2, "Flickan som lekte med elden". Også den en forrykende fortelling. Og den slutter slik vi ønsker at gode fortellinger skal slutte:
- de gode overlever (i dette tilfellet på svært knappe marginer)
- de onde får sin straff.

Men det er mange dimensjoner i Stieg Larssons fortellerteknikk. Han har agendaer for
- feminisme
- seksuelle minoriteter
- modernitetens dilemmaer
- makt og fordeling av makt i samfunnet
- maktens tilskikkelser, hva skjer når makten føler seg truet?
- pressens rolle i samfunnet
- moral
- embetsmannens rolle og ethos.

Samtidig har jeg tenkt, mens jeg leste, at Stieg Larsson må ha hatt denne prosjektbeskrivelsen:
Gitt at jeg har noe på hjertet av den typen som nevnt ovenfor. Og jeg i tillegg ønsker å bringe inn hovedpersoner i min lille litterære verden som setter det i ubalanse.
Hvem skulle jeg så velge? Så ender han altså opp med Pippi Langstrømpe og Mesterdetektiven Blomkvist. Jeg synes dette har for mye overstatement, noe som sikkert er tilsiktet. Når det står V. Kulla på dørskiltet på leiligheten i Mosebacke vipper det over i det komiske. Men det er vel også tilsiktet. Sitter du på din sky der oppe og flirer av oss, Stieg?
En annen assosiasjon jeg fikk er "Parfymen" av Patrick Süsskind. Det er kort vei fra Lisbeth og forøvrig hennes halvbror Ronald og til mutanten i "Parfymen".
"Det tycks finnas gott om genetiska misstag i familjen Zalachenko, tänkte hon bittert".

Jean Baptiste Grenouille
var utstyrt med en ekstremt godt utviklet luktesans. Han kunne identifisere ned til minste bestanddel hva en lukt består av. Men selv utskilte han ingen lukt.
Grenouille er ingen helt i "Parfymen", men han minner litt om Lisbeth Salander som persontegning.

Noe jeg satte stor pris på i boka er hvordan Larsson setter på plass en gruppe primitive mannfolk som vi lett kjenner igjen i vår hverdag. Med enkle tanker om kvinner, homofile menn osv.

Kontrasten mellom dem og f.eks. Sonja Modig og helten Michael Blomkvist gjør samtidig analysene mer interessante.

Kanskje er dette en for nesegrus bokanmeldelse, men skitt au.